Lukten av limbo

Jeg går i fra lukten av asfalt, støv og hint av eksos til noe friskere. I det man går fra en verden til den neste. Det er lettere å puste her. Klumpen i halsen løsner litt.

Gress, gress fyller sansene i det man kommer inn i parken. Naturen og byen, så store kontraster. En naturlig og en menneskeskapt. Naturens kall er sterk.

Luten av trær dekker over eksosen i fra oven. Som et teppe som midlertidig gjemmer og beskytter deg. Jeg kan ikke klemme folk mer. Ikke uten tanker om smerten jeg kan påføre dem. Jeg vil ikke at de også skal lide.

Er det mat man lukter, noen har spist varm mat med krydder og ikke helt blitt ferdig med måltidet. Jeg klarer ikke å spise akkurat nå. Ikke tenk på mat, ikke tenk. Jeg blir kvalm. Jeg brekker sammen og faller på knærne. Noe vil opp, men det kommer ingenting. Jeg har ikke spist siden forgårs nå. De sier jeg bør spise, men jeg blir bare kvalm.

En duft av blomster kommer med gresset foran meg. Alle mulige typer er spredt rundt i mellom trær og busker. Liljer, Nellik, Lavendel og Roser. De drar meg opp igjen. Lik meg vil nok ikke de heller overleve høsten.

Jeg beveger meg videre inn, det går i fra natur til lekestativ, duften av gummi, plast og metall. Det er noe fastere her. Man vil ikke gi slipp på barndommen. Som metallstativene så skal barndom vare for evig. Som plasten skal barndommen ha en kontroll, en trygghet. Som gummien skal barndommen beskyttes for evig, man skal ikke vokse opp, man kan ikke bli skadet, man kan ikke se den voksne verden. Barndommen kommer aldri tilbake nå. Bare i minnene, verden vil ta slutt, livet slutter.

Man vandrer lenger inn. Støv på stein kommer tilbake og man lukter litt mindre igjen. Nesten som et tomrom der man verken er i byen eller naturen. Er det der jeg er nå. På vei vekk, men ikke borte enda. Jeg vil ikke gi slipp, men kroppen orker ikke lenger. Jeg begynner å hoste, igjen. Det blir verre, hosten vil ikke slutte. Jeg faller nå, på kald stein. Blod, det kommer blod. Lungene kaster det ut, ut, ut av kroppen. Jeg er så trøtt, så veldig trøtt. Jeg blir svimle. Er det av hosten eller alt blodet.

Litt lenger, jeg må litt lengre. Man finner mer støv, mer metal. Luket av matpakker og barndom. Murstein som legges en etter en. Her bygger man folk, fremtid og nye drømmer. En fremtid jeg aldri vil få se. Drømmer jeg aldri vil oppleve. Jeg beveger meg vekk igjen. Jeg kan ikke ligge der. Jeg kan ikke smitte fremtiden med mitt blod. Jeg faller, jeg blir liggende. Nå kommer endelig varmen.

Av: Henrik